Barndomsminner

Skole

Det jeg husker best fra barneskolen er friminuttene da vi like ved skolen lagde demning. En stor bekk ble til en eventyrverden. Vi jobbet mange måneder på demningen, til slutt ble den så dyp og sor at vi sjeldent var tørre da vi kom inn i klasserommet igjen. Etter skole og middag gikk noen kamerater og jeg ofte opp dit for å fortsette, for i skoletiden ble det alt for lite tid til slikt. Fra klasserommet husker jeg best Fiffi og Foffo og da vi tegnet hendelser fra Odyssevs reiser. I forbindelse med tegningene fikk jeg lov til ta med meg en gresk krukke med gamle tegninger på, som jeg presterte å knuse på vei hjem. Pappa klarte å lime den men den ble aldri den samme. Gjett om jeg var lei meg.

På ungdomskolen var teknisk tegning et kjempeartig fag, men jeg husker godt at vi slet da vi skulle “føre inn” vår tegning. Vi fikk utdelt finpenner og A3-ark, læreren forventet perfekte streker og vi satte i gang. Problemet var at arket var så grovt at pennen rev med seg små partikler av arket. Til slutt ble det bare søl – det husker jeg var ganske nedsig. Skolen hadde sikkert ikke råd til ordentlige ark.

Det var stas da vi fikk data som valgfag, stemningen var magisk da jeg for første gang gikk inn på datarommet, der sto det forskjellige maskiner, Sharp MZ 700 med innebygget kassettspiller og printer, Kontiki 100 med det herlige tastaturet. Senere måtte de bytte navn på den til Tiki etter en rettstrid med Thor Heyerdahl. Jeg satt mest med Sharp’en, først måtte vi laste inn Basic fra kassett, jeg tror vi brukte 1Z-013B – etter loading av Basic åpnet det seg en ny verden. Det gøyeste jeg visste var å lage merkelige algoritmer som ble til de snodigste grafer på printeren. Senere det året fikk en klassekamerat seg en ZX-81, jeg tror jeg maste litt vel mye på ham om jeg kunne få komme på besøk. Der satt vi og tastet inn programmer fra amerikanske datablader. Til slutt kjøpte jeg selv en ZX Spectrum 16k og vips så hadde jeg aldri mer fritidsproblemer.

Gaten vår

Det var ikke bare bare å vokse opp i Fyllingsdalen, men med litt sunt vett og fantastiske foreldre så klarte man seg. Jeg tilhørte treging-gjengen, gutta som ikke gjorde brekk på Oasen eller sniffet lim til lunch. Vi bygde kassebiler og sjanket biler og busser opp bakken og forbi skolen. Til tider var det ikke så lurt å sjanke bussen, spesielt om det var mye hull i veien, da gynget bussen såpass at hadde man knærene under støtfangeren så var det gjort. Det fikk en i gjengen smertelig erfare. Om sommeren hadde vi lotteri- og bladboder. Holdt man lav profil gikk det stort sett greit, men om en i kameratflokken hadde hisset på seg noen fra Smiberget stilte alle opp, da var det duket for gatekrig i skogen bak Lyshovden. Det typiske var at noen rotet seg bort på Smiberget for å prøve slengdissen, for det var den beste i Dalen – noen skjeve ord til en fra Smiberget så var det gjort; Ortuflaten – Smiberget, 3dje verdenskrig var i gang, igjen. Pil og buer ble smidd, spretterter ble bygget og feller ble vedlikeholdt. Jeg husker godt duften av skinn når vi spente spretterten og holdt steinen foran nesen og siktet. Med lommene fulle av vonde steiner, de med skarpe kanter, og en haug med piler trasket vi innover skogen. Plutselig suste piler om ørene, vi var oppdaget. Resten tør jeg ikke å tenke på, det er utrolig at vi overlevde. Mandagen etter var vi på plass igjen på skolen, kampene ble fort glemt.

Apache-sykkelen som jeg hadde fått hadde jeg kun i noen dager før den ble stjålet, det var helt naturlig i dalen – hadde man noe som andre hadde lyst på så måtte man være forberedt på at det forsvant fort. Jeg tror foreldrene mine gjorde lurt i å flytte derfra etterhvert, det siste året på Lyshovden gikk jeg fra Løvåsbakken til skolen, sammen med naboen Kissaen. 🙂 En ny epoke begynte og “gaten vår” inneholdt helt andre begivenheter.

Sommerferie
Foreldrene mine var og er utrolig flinke til å utnytte ferien til siste dag. Telturer i England, eventyrlige uker på Austevoll, campingturer i skandinavia og Rhodos. Favoritten min er nok Austevoll på hytten, der kunne vi være en måned i strekk – ofte med onkler, tanter og mormor. Pappa bygget trapper og terrasse til hytten, og om jeg spurte om han kunne lage en oljeplatform til meg så tok det noen minutter og jeg hadde den flotteste flytende oljeplatform – ferdigmalt i gult og rødt. Den ble satt i produksjon på vannet ved hytten. Der hadde jeg supplybåter som gikk i dype kanaler, som pappa hadde grapset ut. Der kunne jeg leke i timevis, ekstra stas var det når Ulf ble med. Et år bygget pappa en stor flåte som vi kunne sitte på, det var ganske spesielt – den fikk mormor prøve også.